Jobbhverdags-endring

Det er lettere å komme seg opp om morran for tiden. Har nemlig oppdaget togets velsignelse. Kjapt og greit. To stopp bare, i motsetning til bussen, som stamper i bilkø i 30 km/t og stopper for passasjerer hver hundrede meter. Tar jeg motorveibussen, er det rushtidskø der også. Tog, derimot, er kjapt og kult.

En annen ting er at det omsider – etter påske – er blitt endring mht jobbhverdagen: Ny leder, nye folk, nye oppgaver. I omstruktureringen i Det Store Fine Oljeselskapet var det fem traurige måneder med usikkerhet, «vi vet ikke», venting og uavklarte situasjoner. Tjenesten jeg jobbet med ble besluttet LAGT NED, man har ikke råd til å gjøre den slags lenger. Jeg hadde søkt mange ledige interne stillinger som var utlyst i anledning omorganiseringen, men fikk jeg napp? Neida. Man kunne ta sluttpakke, noe som ville være risikofylt for mitt vedkommende; i min alder og med min allmenngyldige bakgrunn er det ingen selvfølge at jeg er ønsket på torget når pakken er fortært. Så jeg og mange kolleger ble plassert rundt omkring i ledige posisjoner som HR-enheten fant fram til. Etter å ha fått avslag i tur og orden på de internjobbene jeg hadde søkt, noe som var temmelig demotiverende, fikk jeg plutselig beskjed om at jeg var innplassert i avdeling x; begynn om to uker, avslutt det du holder på med. Hurra-faktoren var høy! :-)

Jeg og mine kolleger i avdelingen strek for tjenesten vi har levert i årevis, til frustrasjon for kundene selvsagt, og ble puttet inn i ledige organisasjonshull. Heldige oss. Det er faktisk fremdeles noen i landskapet jeg satt i, som ikke er blitt innplassert etter den magiske datoen 2. april. Meget frustrerende for dem. Vi som kom oss vekk er sjeleglade.

Det er helt ok det jeg holder på med nå, jeg skal være et bindeledd mellom supportfirmaet og moderselskapet. For tiden leser jeg info, treffer folk jeg skal forholde meg til, og får opplæring. Sånn generelt hadde det jo vært gildt å få en jobb jeg faktisk hadde søkt på, men slik situasjonen har vært i det siste er man glad til.

Jeg har ikke vært særlig aktiv her inne i det siste, og kan ikke love å plutselig skrive mye. Må ha noe å formidle som kan fenge både meg og leseren. Skal prøve å klekke ut noen tekster innimellom iallfall. Men toget går så mye fortere enn bussen så jeg har knapt fullført en tankerekke før toget er framme og jeg må gå av. Det var på de lange bussturene jeg satt og tenkte ut bloggeemner. Det er fordeler med alt. :-)

Posted in Uncategorized | 17 Comments

Næring for jorden: Gjødselens virkning

Åkrene på Jæren ligger brune og tørre foreløpig. Her ser vi Hå-elva som skjærer seg gjennom landskapet:

En stilig hengebro går over elva. Man går over den på eget ansvar, påpeker et skilt, maks 10 personer om gangen. Og uvedkommende har ikke lov å fiske. Broen duver spennende når vi går over den.   

En traktorvei fortsetter der broen stopper. Veien er yndet for turformål. Veien går mellom vidder med åkre. Det er for tidlig å pløye ennå, det har vært barfrost en stund, og telen har ikke sluppet taket. Men om noen uker siger nok “hevdaloktå” helt inn til byen. Det er lett å skjønne når bøndene starter gjødslesesongen, og sprer storfeets etterlatenskaper utover jordene for å gi næring til kornet som snart skal sås. 

Mens vi går tur, snakker vi om at vi snart må kjøpe mosedreper og kalk til hagen. Ja, og så må vi gjødsle litt, mener husbonden. Det må nok bli slike hvite syntetiske kunstgjødselkuler i år; de er både effektive og hygieniske.

For tre års tid siden kjøpte vi “Gjødselpellets fra ku. Luktfri”. De var  renslige å håndtere, de var tørre og fine og lot seg lett spre utover plenen. Vi har mye plen. Rundt hele huset. Vi passet på å strø i liberale mengder over alt, slik at intet gresstrå skulle unngå næringstilførsel. Og det var virkelig luktfritt. Iallfall den dagen vi strødde det ut.  

Om natten, derimot… Det regnet, og soverommet ble fylt med voldsom lukt av Jæren mens pelletsene løste seg opp. Vi lukket vinduet, sov videre, og gikk på jobb. Det var fortsatt en slående eim rundt huset da vi kom hjem. Og dagen etter. Og neste dag.
Da traff vi naboen.
“Harre pitter, e det dåkkår så har gjødsla?! Eg ser det jo nå, plenen e heilt svarte av drid! Har dåkker hatt på reine kumøkk? Ka e det dåkkår tenke med?”
Han nesten skummet av raseri.
“Det stinke i heila gadå! Me har’kje såve på tri netter! Me e midt i byen nå! Dåkkår må’kje gjørr sånt!”
 
Vi hadde jo ikke sovet selv, hadde knapt orket å ete middag, og hadde igrunnen lite å si til vårt forsvar. Den vanligvis så blide og omgjengelige naboen var oppriktig og forståelig pottesur. Vi måtte bare beklage, og si som sant var at vi hadde handlet i god tro, for det stod altså “Luktfri” utenpå sekkene.

Vi holdt oss inne noen dager, og etter en ukes tid var det verste gitt seg. Naboen var heldigvis ikke av det langsinte slaget. Han har hjulpet oss med gjenstridige skruer og opphenging av elggevir etter dette, så vi er nok tilgitt.
Men vi anbefaler alle å styre unna “luktfri” gjødsel. Poseteksten lyver. 

 

Posted in Uncategorized | 26 Comments

Våren er på vei!

Det ryktes om snø i store deler av landet ennå. For dem som har lyst å kjenne et snev av vår, kan jeg vise til at det i Stavanger allerede er snøklokker. Disse stod i hagen i forrige uke, og i dag var de enda mer tindrende: 

 Søndag, sol fra skyfri himmel, snøfritt, to pluss. Det er bare å fyre opp Berlingoen og komme seg ut til havet. Viste er en nydelig plett utenfor Randaberg.
Vi gikk, knipset, gikk, knipset, og her er noen av øyeblikkene vi fanget:

 

 

  Steinete strender.

Det var rene folkevandringen her i dag, “alle” drar til Viste på sånne flotte dager.

Men – hvem er det som sitter der på benken og slikker sol? Er det ikke selveste Lisen, umiskjennelig og blid?  Jovisst er det det! Vi slår oss ned på benken og har en riktg så trivelig prat. Om livet i sin alminnelighet, og livets viderverdigheter i særdeleshet. Vi var alle riktig fornøyde med å ha opplevd et aldeles utilskyndet mini-bloggtreff her i vårsola på Viste denne vakre februarsøndagen.

Til venstrte er Lisen, til høyre Dag Eigil. Jeg er også med, som en fotograferende skygge på Dag sine legger.  

Posted in Uncategorized | 21 Comments

Vakkert isvann

Vinter, snø og kulde er guffent. Den siste uken har vi dog vært illuminert av sol, ingen snø, ingen is, ikke vind en gang. Bare kulde. Såpass lenge har den vart, at byens vann har frosset og fått tykk fin skøyteis. Stål-is, faktisk, uten bulker og annet rusk. I går gikk husbonden og jeg tur ved Stokkavannet. Vi gikk oppå isen også, iallfall litt. Den var skrekkelig glatt og gjennomsiktig og klar, vi kunne se sand og steiner under oss. Tøft. De med skøyter hadde glimrende forhold, og suste på kryss og tvers over hele vannet. I dag prøvde vi Mosvannet, som er litt mindre. Der var det rim oppå, så det var ikke fullt så glatt.
Det er sjelden at det er sånn her, så man må benytte sjansen før den tiner.

Byens borgere nyter slike forhold, og når det attpåtil er søndag og de fleste er fri, strømmer de ut av husene sine og ut på isen. 

Makrellskyer danner et skikkelig fint bakteppe. 

Solen baner seg vei gjennom skyene og lager en strålende dag.

Enda det vrimler av folk ved “påstigningsplassene”, blir det bedre plass når byens borgere  sprer seg utover isen.

Ganske kult å kunne gå på vannet, igrunnen. Man ser omgivelsene fra en annen vinkel enn når man går turstien rundt.

Man må jo rive seg løs etter en stund, og hjemveien legges via Vålandstårnet, som ligger ved et vannmagasin, og som tidligere fungerte som brannutkikkstårn. 

Utsikten over byen er gjev fremdeles, selv om det burde vært hogd ned noe buskas.  Storhaug til høyre, en stripe av Gandsfjorden vises, og så Ryfylke i det fjerne.

Nedenfor tårnet, på vei hjem, har solen begynt å trekke nærmere horisonten. Det blir et nesten blålig lys over ettermiddagen. En ren vedekvegelse med noen slike soldager innimellom.

Posted in Uncategorized | 12 Comments

Handlerunden

Svigermor ga meg cash til jul, så jeg kunne kjøpe meg noe jeg hadde lyst på. Det er gode greier, så får man fritt valg. Lørdag i romjulen inntok jeg nærmeste kjøpesenter, og frekventerte dameklesbutikkene. Jeg kom ikke langt; allrede på første butikk fant jeg både bukser og bluser som passet. 1443 kroner ble det. Jeg rakte fram to tusenlapper. Damen i kassen så bestyrtet på sedlene:
”Har du pengar?”
”Eh… ja, er ikke det greit, jeg fikk disse i julegave så…”
”De va nå koseligt. Ska vi seeee… det e så sjelden någen komme med pengar, di har kort adle samen, ka va de nå eg sko trykka på…koden… sånn ja, det bler visst rett. Men du ska jo ha igjen någe, kor møje blir det, eg hadde ein kalkulator her…”
”Regner ikke kassen ut det selv?” sa jeg.
”Åja, her står det jo, femfemtisyv ja, off, har’kje veksel eg… Kari, kan du veksla?”
Damen i nabokassen hadde litt i skuffen. 5 tiere, kronestykker og en femhundrelapp.
”Det e meste ingen så betale sånn mærr” forkynte hun også.
Vel, penger er gangbar mynt enn så lenge, så jeg forlot butikken med hevet hode og full pose.
    
Neste stopp var Cubus. Trengte i grunnen ikke mer, men tok nå en svipp innom. Der var det 3for2-tilbud både på sokker og truser, så jeg kjøpte både til husbonden og meg selv. Betalte med femhundrelappen. Damen bak denne disken diskuterte ikke, men vekslet profft.
Derimot ga hun meg en iøyenfallende pose i oransje farge, og den var i klar plast. Underbuksene lyste hvitt og avslørende nede i posen.  
”Den er gjennomsktig jo,” sa jeg. ”Har ikke lyst å vise alle at jeg har kjøpt unniker…”. Jeg løftet posen demonstrativt, og hun fniste. 
”Åja, haha, nei eg ser den altså, men me har bare sånne, hihi, ska eg gå på lageret og se om eg finne ei eska eller någe?”
”Neida, jeg får gå bort på Rema og få en matpose og kamuflere dem,” sa jeg og gikk.

Det er jo ikke flaut å kjøpe truser. Alle må fornye den slags innimellom. Dessuten, hver eneste av de handlende som det krydde av i butikken hadde jo på seg et slikt plagg. Forhåpentligvis. Likevel stimte jeg i retning matbutikken. Jeg ville definitivt ha en mer diskret pose.

Etter ti meter traff jeg selvsagt en kollega. Hun er av den sorten med skarp, bærende  stemme.
”Hei, har du hatt ei fine jul? Har du handla? Hahaha, onnebokser ser eg, har du slitt ut di gamle?” Og så peeekte hun på posen.
”Javisst,” sa jeg lett svettende og vred samtalen over til annet snakk om julens storm og regn. De selvlysende unnikene plaget meg i folkevrimmelen. Helt unødvendig selvsagt. Det er ærlige og redelige plagg, rene var de også. Likevel var det en lettelse å omsider få fatt i den der Rema-posen. Jeg senket skuldrene og kjøpte et par sko også før jeg ga meg.

Men – er det flaut å kjøpe visse ting? Man skal jo bare heve seg over hva andre synes. Hva med deg? Gremmer du deg hvis visse ting er alt for synlige?

Posted in Uncategorized | 21 Comments

Hverdagslykken

Så greit med et tema å skrive om! Har vært treg med å blogge i det siste, den ene dagen er den andre lik, fantasien er i hvilemodus. Men lykke, det er nå enkelt.
 
Har jeg et lykkelig liv? Ja, det har jeg. Penger er ikke alt, sies det, og det er riktig, men faktum er at å ha tilstrekkelig med penger er grunnleggende. Det er faktisk en lykke å slippe å streve med å betale mat og regninger og bil-service.  

Så har jeg en trivelig husbond, en malende katt og et hus med tett tak.
 
Det er visst slik at man velger selv hva som gjør en lykkelig. Når jeg slår opp øynene i morgen mandag, og formodentlig hører vinden sliter i trærne og regnet pisker mot ruten, og jobben truer med en ny heftig uke, så er jeg – forhåpentlig – frisk og istand til å komme meg opp om morran og karre meg til bussen på jobb.
Det skal omorganiseres kraftig på arbeidsplassen. O lykke – endelig en reell sjanse til å få noe annet å gjøre! For det er utlyst ganske mange stillinger i Det Store Fine Oljeselskapet i den forbindelse, så jeg har brukt to søndager til å skrive søknader. Blir nok meget lykkelig når jeg forhåpentlig får napp en dag.

Sånn i det daglige samler jeg på lykkelige blaff. For eksempel når bussen jeg trodde jeg ikke rakk, dukker opp nedi bakken likevel, eller jeg finner igjen bankkortet som jeg hadde lagt et ubegripelig sted. En fengende bok, en velskrevet artikkel i en avis eller hos en blogger, mange ”likes” på et facebook-innlegg jeg var fornøyd med – jeg blir faktisk litt glad for det også jeg!
 
Mange lykkelige timer har jeg hatt på revy eller teater, der det på scenen klaffer og man blir revet med i en vidunderlig verden utenfor seg selv. Den ultimate forestilling var ”Lion King” i London i sommer – jeg levde på den i mange dager. Intet på en scene har hittill nådd opp mot den, bortsett kanskje fra en transvestitt-forestilling i Phuket for mange år siden! Men snart skal vi på årets absurde nisserevy på Sola Kulturhus. Husbonden og jeg går alltid muntre og lykkelige derfra. Sist var det skybrudd, vi var søkkvåte før vi kom fram, men det gjorde liksom ikke så mye, når vi kom inn i varmen til scenekunstnerne.

Joda, lykken ligger klar til å plukkes opp hvor man enn snur seg.  Kunsten er å se den, og fange den, og få noen øyeblikks eller en times lykke hver dag. Da har man mer overskudd, og dermed blir man triveligere for dem som er rundt en, både på arbeidsplassen og ellers. Da blir livet så mye kjekkere, både for oss selv og omgivelsene.

Posted in Uncategorized | 16 Comments

Høstfargeglede

Etter alle disse regntunge dager forgylles søndagen av den klareste høstluft og en strålende sol.

En stille jubel smyger ut av gylne kratt og sitrende ospeløv.

Og alt er til for oss.


Når vinden tar tak igjen, faller alt til jorden. Men vi har grepet fargene.

Vi kan ta dem fram på nytt, se på dem og gjenkjenne gleden fra de nydelige øyeblikkene, i mørkere høstkvelder.

Posted in Uncategorized | 14 Comments

Høstsol i siddisland

Stavanger og omegn har ikke vært velsignet med mye finvær i år (heller), iallfall ikke de siste ti helgene. Men i går flesket det til med knallsol over den ganske by.  Det var en vederkvegelse å gå tur lang sjøen. Familen Svane så også ut til å kose seg. 

Havet blinket, og fjellene på Sandnes-siden varierte med sol og skygge.

Enhver tur krever dyr for å være vellykket. Vi hilste på en yndig storpuddel og en tøff amstaff-valp, og en hest som gomlet i vei på høyet sitt. Den hadde spesielt pen man.

Med sol i hjertet og sol i sinnet er man godt ladet for en ny uke. Meteorologen lover mer regn snart, men selv idag søndag har vi sett blå himmel. Verden er virkelig mye vakrere med sol på!

 

 

 

 

Posted in Uncategorized | 8 Comments

Putetrøbbel

På gårsdagens handlerunde fant vi billige puter til salgs på interiørbutikken. 150 kr, mot normalt 300. Puter blir jo gufne og klumpete etter noe tids bruk, og det er greit å skifte dem ut. De så tilsynelatende deilige ut, jeg trakk på dem rent trekk og la dem til rette i sengene våre.  De gamle la jeg på loftet i påvente av kaldere dager; da skal pus få dem inn i kattehuset sitt så det blir lunt å ligge på.

Skuffelsen var stor da jeg inntok inntok horisontalen for natten. Puten var hard, og den sank ikke ned i det hele tatt da jeg la hodet på den. Nakken fikk en bratt stigning. Jeg orket ikke gå på loftet og bakse med gamleputene. Fant ikke noen behagelig hvilestilling, men sovnet etterhvert. Om morgenen hadde vi begge stive nakkemuskler og dundrende hodepine. Ikke rart at putefrabrikken heter Høie. Det er de høyeste nyputene vi har hatt.

Nå ligger de i stuen for påsitting. Vi håper å jekke dem ned når vi sitter med hele tyngden på dem en ukes tid. Gamleputene er hentet fram igjen. Orker ikke en bratt natt til.

Posted in Uncategorized | 5 Comments

Å fange og slippe ut inne-veps

Nå om dagen er det stas å gå i kjerret med bjørnebær i hjørnet av hagen og beite på de svartmodne bærene. Stikkelsbærene er også gode i år. Det er vepsene enige i, og de spiser og koser seg i buskene dagen lang. Utpå kvelden kommer de summende inn gjennom vinduer vi har på gløtt.  Her i huset frakter vi insekter levende ut av huset så sant det lar seg gjøre. Fluer er for kjappe, men ederkopp, veps og humle lar seg fange i fyrstikkeskemetoden:

Man tager en fyrstikkeske, tømmer den for stikker, og holder esken halvåpen. Når insektet kryper på et vindu eller en vegg, plasserer man åpningen over det, beholder trykket mot vindusruten eller veggen som insektet befinner seg på, og skyver esken igjen. Varsomt, så ikke bena skades. Så holder man fyrstikkesken i et lukket grep, og bærer stasen ut.
Især vepser lar høre fra seg der inne; legger man esken inntil øret, holder den et summende leven mens den er fanget. Det varer jo ikke, for man forflytter seg med raske steg ut i verden, og fortrinnsvis lukker døren slik at ikke noen flyr inn i huset igjen. Derpå vender man eske-åpningen vekk fra egen kropp og skyver esken til åpen tilstand. Insektet, hvis det har vinger, vil fyke ut og vekk i en faderlig fart.  
Dreier det seg om en edderkopp er den litt tregere; man kan da riste litt på eske-skuffen, så spinner den seg ned på bakken.

Se figur. Sirkelen omkranser en dott med stålull, et illusorisk insekt som man har fanget i fyrstikkeskeåpningen. Pilene viser at man skyver eskehalvdelene mot hverandre mens esken holdes stødig og tett inntil vinduet slik at det ikke er noen rømningsmulighet.

Posted in Uncategorized | 19 Comments