Far fortel: Tog-smellen

På midten av 1980-talet var far min midt i 60-åra. I julebreva fletta han inn hendingar han hadde opplevt.  Fire av sogene vil eg leggja ut her på bloggen. Her kjem den tredje.

Det var her ein kveld eg hadde sett meg vel til rette på lokaltoget til Oslo, nest fremste vogn. Fremste vogna var tom og låst. To karar til var i mi vogn. Vogna bak var om lag halvfull av folk.

Det er mest alltid fredeleg på toget, og eg slappa av i den kjende lyden frå hjulgangen. Måtte tenkja på Vinje sine ord i Ferdaminne etter at han hadde køyrt med jarnvegen: ”Der går ei livsens ånd i hjulom…” Eg hadde ikkje før tenkt tanken, før ein ilsken bremselyd skreik, og i det same fekk eg eit ofseleg slag i hovudet. Det var skrotten som fall framover, og eg slo hovudet i stolen framfor meg.

Det dundra og braka som eit veldig torever, og braket berre varte og varte. Toget bremsa i lange rykk, medan overkroppen flaug att og fram mellom stolryggane. Heldigvis var dei nokså mjuke, og kvar gong eg fauk bakover, såg eg korleis blekkskrammel, glas-sprut og stolryggar kom veltande, bylgje på bylgje i rommet framanfor. Vogna vrei seg og vogga frå side til side, så eg venta på stor-velten kvar augneblink. Det skjedde heldigvis ikkje, men i det braket stilna og toget stogga, så slokna lyset.

”No kortsluttar straumen og vogna vil stå i flammar,” tenkte eg og sprang fram i midtgangen, drog i ringen for naud-opninga og skuva på døra. Og alt verka slik det skulle. Brann vart det heller ikkje.

I same stunda – her skjedde mykje på få sekund – kom det kavande ein svær rusk av ein kar som slo seg gjennom siste restane av skrammel og ut i det fri. Han ropa og ba til alle høgare makter med ei ofse som eg aldri før har høyrt, og innimellom slo han om og sverta og steikte så det mest knitra rundt han.

”Jeg dævver nå, er helt sønderknust og blør som en gris! Og jeg som har kjerring og unger og alt!” kauka han.

”Så så, ta det litt med ro,” sa eg, ”Du u kan vita du er korkje daud eller knust som kan gå her og snakka. Legg deg nedpå dette setet ei stund, så skal me sjå om det er fleire bein-heile bak som kan hjelpa med leiting lenger framme. Det kan stå verre til med lok-føraren.”   

”Men det er jo meg som ER lok-fører’n!” ropte han, ”og jeg kjørte på grønnt lys! Grønnt! Garrantert!” Granskinga etterpå viste at han hadde heilt rett, han køyrde på grønt og hadde ikkje gjort noko feil.

”Ja visst, me skynar det var køyrt på grønt her, men det kan likevel liggja att fleire,” sa eg. ”Null komma nix,” proklamerte han og tok til å sjå litt lysare på tilværet. ”Der var bare en kollega på frivakt, og jeg dro’n med meg, jaga’n forran meg. Garrantert! Slo på bremsa og sprang før det smalt.”

Passasjeren som hadde site lenger framme i mi vogn, hadde og kome bra unna, men han laut leggjast til rette på seta med frostrier og vond rygg.

Så gjekk me framover langs tog-lina, og der låg føraren av det møtande lastetoget. Han hadde hivd seg av i siste liten, og låg halvt i uvit nedi grøfta, og var den som var mest skadd. Men konduktøren henta ullteppe og la rundt han til hjelpa kom.

No varte det ikkje lenge før VG, politi, lækjarhjelp og Røde Kors var på plass. Når sant skal seiast verka alt både snøgt og plettfritt, i full ro og orden. Togpersonalet gjorde nett det dei skulle, sprang rundt med lykter og ulltepper og spurde kven som trengte hjelp.

Jau, ein kan sakte røda om dette halvt i skjemt når alt gjekk så vel som det gjorde. Ingen fekk varig mein. Men når eg såg korleis lastetoget hadde trædd seg inn gjennom heile den fyrste og avlåste passasjervogna, og skuva alt inventar framfor seg, så var det særs tydeleg at dette hadde vore ei frykteleg ulukke om det hadde vore folk inni.

For min eigen del har eg fått eit mykje nærare innsyn i kor makteslaus ein er i slike høve, og eg er både undrande og takksam over at eg kom vel ifrå denne hendinga òg.

3
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

15 Responses to Far fortel: Tog-smellen

  1. avatar Breiflabben says:

    Du Solveig, du kunne ikke slå på mobilen din vel? Så skal jeg love å kommentere her litt seinere :-)





  2. avatar LeylaM says:

    Disse skriveriene til din far er utrolig flotte, han skrev veldig innlevende og meget godt.
    Denne togulykka måtte ha vært en veldig traumatisk opplevelse å være med på, men din far virker som han var en veldig rolig og fornuftig mann som klarte å bevare roen selv ved en slik opplevelse.

    Ha en fin helg :)





    • avatar solveig50 says:

      det var nok traumatisk forsåvidt, man siden det gikk så godt som det gjorde var han glad til. han var en rolig fyr i utgangspunktet og det hjalp jo. Siste bit kommer om noen dager, det skal handle om da passasjerene ble sendt til debriefing hos krisepsykiater. han hadde ikke mye til overs for det. :-)





  3. avatar Breiflabben says:

    Det er med en fin ro han forteller dette.
    Rart hvor forskjellig vi formidler. Jeg tror jeg ville snakket med “store bokstaver” hele veien her, i motsetning til den lune fortellingen din far likevel formidler om en dramatisk ulykke.





  4. avatar solveig50 says:

    Stilen er så forskjellig, store bokstaver var ikke min fars stil men heller litt ironisk avstand. :-)





  5. naturglede naturglede says:

    Historien ble nesten “koselig” den, men bare nesten. Synes jeg ser den mannen som roper og skriker. Det må være fryktelig vite at man har gjort alt rett og kjørt på grønt, og likevel smalt det. Godt det gikk bra med dem alle. Takk for lesestunden og god helg! 😆





  6. avatar carpediem says:

    Faren din kunne ha vært forfatter, så godt som han beskriver situasjonen rundt ulykken. Jeg ER liksom med, selv om jeg sitter her godt i sofaen min!

    Godt at det gikk bra med de alle selv om det var et kraftig smell!!!





    • avatar solveig50 says:

      Ja, han forfattet to bøker (om saueoppdrett og gjeting) og skrev en rekke fagartikler og avisinnlegg i sin tid.

      Han kjøpte til og med PC for å skrive bøkene etter at han ble pensjonist, men det var mot hans vilje å befatte seg med denslags – men skrivemaskinpapirer var ikke nok når han skulle sende ting til folaget og slikt.





  7. avatar cezi1971 says:

    “bein-heile”..En fantastisk god beskrivelse!! :)
    Det må ha vært en svært skremmende opplevelse,kan ikke forstå annet.. Fortellerstilen er lun,spretten og humoristisk.. Måtte trekke på smilebåndet flere ganger!

    Tommel! :)





    • avatar solveig50 says:

      Javisst, man ser det tydelig for seg, han kunne tillate seg å skrive det morsomt når det gikk bra. Jeg søkte på nettet i går og fant en kort notis om denne kollisjonen i 1988.
      Nå ser jeg av nettavisene at det har vært en tog-kollisjon i Polen i natt, men fryktelig utfall. Det er mye verre.





  8. avatar ertaberta2 says:

    Så godt at det gikk bra, din far hørtes ut som en veldig rolig og sindig mann, og fortelle det kunne han. :) syntes synd på lookføreren her, det måtte være skremmende for han. Takk for at du deler med oss.. :)
    Jeg har selv vært med på en togulykke og det sitter.
    Det var bare en liten ulykke da, men en blir jo skremt av brak, hyl og bråstopp, vi så jo ikke hva som smalt, men fikk vite at toget hadde kjørt på en traktor som sto fast på skinne- overgangen.. Mannen var kommet seg i sikkerhet og ingen ble skadet, heldigvis..
    Ha en fin kveld. :)
    Klem. !





    • avatar solveig50 says:

      Hei Erta-Berta, så ikke denne fæør nå jeg, har ikke vært inne her på en stund.
      Takk forfin kommentar. Huff, har du også vært i tog-smell! :-(

      Det er min skrekk å bli stående fast på en skinneovergang, det er ikke så rent sjelden det skjer faktisk. Dvs det var mer før, de har kanskje ordent det så det ikke er så mange slike igjen i landet lenger, det er unektelig kjempefarlig.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *