På midten av 1980-talet var far min midt i 60-åra. I julebreva fletta han inn hendingar han hadde opplevt. Fire av sogene vil eg leggja ut her på bloggen. Her kjem den andre.
Far hans – altså min farfar – var banksjef der i bygda, og ein sundag i desember inviterte banksjefen nokre andre av bygdas menn til førjulsmiddag. Det som far min skriv om her, hende då han var ein liten gut på åtte år.
Det var slikt eit fint ver om morgonen. Litt regn hadde det vore, men så slo det om til frost, slik at ishinna la seg speglande klår og glatt over tunet. Då kom bestemor inn, og sa til dei to brørne mine som var mykje større og sterkare enn meg: ”Eg meiner de lyt sala merra, gutar, og finna noko sand i elva og strø tunet. Elles kan det enda med presten i staden for festen,” sa ho.
Men gamlemor sitt kloke råd vart ikkje fylgt opp av korkje den eine eller andre, så strødd vart det ikkje – av menneskehand. Men Storemannen strøydde sjølv, han. Best det var drog det seg til med eit tynt sky-slør over himmelen, og ned smuldra den finaste snøen ein kan tenkja seg. Ånei, så fint og tynt det la seg over veg og voll. Kven skulle vel tru at det kunne løyna seg noko ilt under det vene teppet?
I to-tida stilte eg meg opp ved kjøkenglaset for å speida etter gjestene. Der kom bilen! Ein skinande ny, svart sju-setar som det alt hadde gått gjetord om i nokre veker. Han var fælande flott å sjå til. Han svinga seg meistarleg inn på tunet, og ut skreid fem velvaksne menn.
Det var lensmannen, kolonialhandlaren, distriktslækjaren, postmeisteren og dyrlækjaren. Det skulle snart vise seg at dei blankpussa skorne som skein svart i den kvite snøen, nok var av den glattare sorten. Dette var på den tida Fred Astaire var på kjendistoppen, så eg hadde lese om stepp-dans og slikt i bladet, men eg hadde aldri fått sett det med eigne augo – før no!
Hælar og sålar klapsa skiftesvis snøggare og snøggare mot den glatte undergrunnen, medan armar og bein fekta vilt i lufta, utan mål og meining. Den eine mannen greip fatt i den andre, og best det var velta heile mølja bakken! Dei vart sitjande anføttes, med skorne inn og enden ut. Han som bar julegåva til vertskapet sat med armen i veret, med pakken velberga dinglande på tommelen.
Berre den staute lensmannen heldt seg oppreist litt lenger enn dei hine, for beina hadde skilt lag soleis at den digre skrotten braut han seint og brutalt ned i ein fullkomen spagat. Nett slik eg hadde sett på bilete i Oslo Illustrerte av ei dansarinne eg trudde heitte Prima Ballerina.
Vel, med dyrlækjaren si hjelp kom karane seg på beina att, ein og ein, som vèl var utan nemnande skade. No gjekk dei i varsam gåsegang i rekkje inn mot troppa og kom seg i hus.
Når vinteren no set inn med snø, hålke og anna vèrlag som tærar på humøret, sviv denne hendinga meg i minnet, og eg må smila kvar gong eg ser dette for meg.
Det skal han ha, faren din, han kunne fortelle.
For igjen fikk jeg meg en god latter i trygg forvissing om at ingen av de “falne” aner at jeg lo av dem. 
Men da hadde det jo heller ikke blitt noen historie. 
Tenker at det var en mor i huset som hadde et oppgjør med sønnene sine etterpå. For hadde de strødd så hadde kanskje ingen falt.
Jeg spurte også en gang om akkurat det. Jo,det hadde falt mange harde ord etterpå. Men far slapp skjenn den gangen, for det var de store guttene som skulle strødd.
Nå lo jeg så godt at jeg fikk tårer i øynene! Faren din var litt av en fomidler av historier, en utrolig flink forteller. Jeg ser det hele for meg der hele “stasen” i bygda faller på rumpestumpen i sine blankpussede sko
Og den spagaten til lensmannen måtte da ha vært en spagat som kunne ha gjort selv den størtse Prima Ballerina sjalu 
Gleder meg til neste historie
Man ser det levende for seg ja, og akkurat det at det var “pene mennesker” som falt var ekstra morsomt for den unge tilskueren. Og oss.
Fin og lun fortellerglede som faren din viser her. Og språket passer jo så fint eller kanskje det er bare måten faren din bruker det på. Jeg sitter i hvert fall med et lunt smil om munnen etter slik fortelling
Ja, det er ganske fornøyelig fortalt. Selve skrivemåten er nok det som gjør susen, uansett språk som velges.
Her gjør han det igjen, faren din. Forteller med god humor og i fine vendinger. Slike brev som han skrev, ja det måtte være kjekt å få
Ja, det var det! Han la seg nok ekstra i selen når årets julebrev skulle forfattes. Han ga for øvrig ut to bøker om småfe-hold og gjeting etter at han ble pensjonist.
Et artig minne for faren din dette her
Tenk at bygdas viktige menn lander på stumpen da gitt 
God fortellerevne
For åtteåringen var det stas iallfall. De voksne var nok mer rystet og flaue.
En god forteller far din, det er som jeg ser det synet for meg når jeg leser,
Og da er det godt fortalt. Ler å ler av det synet, det måtte ha vært “guddommelig” å få se den isdansen.
Og min Tommel fikk du her sammen
med en Klem..
livlige beskrivelser skaper fornøyelige indre bilder. det var nok et festlig syn.
Takk for tommel , klemmer i retur!
Stor underholdning..og lun humor! Gullkorn..og tommel,så klart!
Takk for tommel! Bra med underholdning.