Solveig50

Enkelte ting er kjekt å ha, eller å ønske seg. Selv har jeg alltid hatt lyst på et elg-gevir. Hvorfor vet jeg ikke, men det er noe med størrelsen, den flotte utføringen, og at det har vært båret rundt i naturen av selveste skogens konge.

Dags onkel bor i midt-Norge, og han går på elgjakt hver høst. Jeg la inn en bestilling hos ham for mange år siden: ”Hvis du noen gang feller en elg med gevir, kan jeg få geviret da?” Jo, han skulle vurdere det.

I september i fjor tikket det inn en sms: ”Jeg har skutt en 17-takker. Skal du ha hornan?” ”Jaaaaa”, svarte jeg begeistret. Jeg hadde tenkt å henge dem på veggen ute, til allmenn beundring, men gevir blir værbitte, fulle av grønske og smuldrer opp dersom de utsettes for regn. Så det må henge inne. 

Ikke visste jeg at det skulle ta ukevis før det kunne sendes sørover. Det måtte nemlig gjøres en hel del med det før det ble klart til opphenging. Preparering innebar fjerning av bast fra hornene, rensing, bleking av skalle, tilpasning av treplate, trygg pakking for frakt, etc. Den greie onkelen brukte mange kvelder på dette.

Det ble fraktet med båt langs kysten til et fraktefirma i Sandnes. Der havnet det i starten av mai. Forrige tirsdag kom en diger, horntilpasset, spesiallaget kasse hjem til oss. Den hadde vært innom Trondheim og Bergen på turen. På lokket var det store sko-avtrykk. Det var spennende om alle 17 taggende var intakt, og om noe var knust eller ødelagt på den lange veien. Men alt hadde gått fint. Når jeg tok vekk isopor og sikkerhetsreimer, lå det i kassen sin og tronet i all sin velde. Er det ikke flott?

Nå har vi båret det opp på loftet, og festet to skruer i treplaten med aralditt-lim så det skal henge stødigere på veggen. Vi trenevede er ikke så gode på rett plassering av tunge beist – dette veier 12 kilo – så en nevenyttig nabo er spurt om å være konsulent ved opphenging om et par dager. Jeg skal legge inn nytt bilode når det er på plass på veggen.

Er vi ikke heldige som har fått dette naturens kunstverket i huset?

I postkassen fikk vi i dag dette sjarmerende tilbudet.
Vi tar oss av våre skitne flekker selv. foreløpig iallfall.

Man trenger ikke være lærer for å få lyst å hjelpe litt med semantikken her, men alligavel – vi skjønner jo betydningen, ikke sant?

Har laget klar noen bilder fra bloggtreffet i Godalen og hjemme hos oss, men jeg har ikke nok bloggplass til å publisere dem ennå.

Mens jeg har ventet på mer bloggplass hos Admin, har opptil flere meldt at de ikke ønsker å få publisert bilder av seg, og/eller nick-navn knyttet mot bildet, på den åpne bloggen.
Så dermed dropper jeg “fellespublisering”.

Nå har jeg imidlertid sendt bildene som mail til de fleste som var her.
Sj  sin mailadresse fant jeg ikke blant kommentar-arkivet, så om du SJ ser dette, bes du bes legge inn en kommentar hvis du vil ha bilder av gjengen.
Dere som ikke deltok må dermed dessverre ta til takke med teksten fra min side, datert 29.4.  Man skal slippe å bli “fjeset” mot sin vilje.

Nå er det søndag, og jeg bør skifte navn til Solveig51.
I går kveld og natt var residensen fylt til randen av de blideste bloggere landet har sett. La oss ta det fra begynnelsen:

Regnet hadde høljet ned kontinuerlig hele uken, og det så mørkt ut for grilling med tilbehør. Men se, fredag ettermiddag klarnet det opp, til glede for dem som kom til  oljehovedstaden. Breiflabben åpet sitt hjem for de tilreisende og laget i stand et måltid det gikk gjetord om. De som var der må fortelle detaljene derfra! 

Lørdagen opprant med noen skyer, men de fordampet, og Sjalle åpnet galleriet sitt for visning av malerier. Hvem var der, og kan fortelle?

Bambi og mannen kom kjørende til oss fra Arendal, de var her utpå ettermiddagen, parkerte bagasjen på gjesterommet, og ga oss noen deilige fleece-pledd. Sammen bega vi oss opp til Godalen badeplass med en trillebår med ekstra stoler, bord, brus etc. Da hadde SJ og Berit allerede satt i gang å klargjøre grillen.

Rett etterpå strømmet de ned bakken, hele gjengen. Vi ble 17 stykker der på stranda. Vi spiste medbragte koteletter og pølser, god drikke dertil, og stemningen var på topp. For mitt og Dags vedkommende var det mange nye fjes, og det var SÅ kjekt å treffe alle sammen!

Solen strålte det den var god for, og en frisk bris kjølte våre kinn. Fleecepleddene fra Bambi var gode å sitte på. Til tross for bra påkledning ble det gysla kaldt etterhvert. 7-8-grader kanskje, og folk trakk mot grillen når solen forsvant bak trærne. Noen fikk frosne fingre og neglesprett, og gåsehud og antydning til frost-skjelvinger.

Det var ikke nei i noens munn da vi foreslo at vi kunne trekke inn i varmen hjemme hos oss. Benker og bord ble ryddet på rekordtid, og med trillebår og poser toget man hjem til oss, gjennom hagen og opp i stuen. Dag og jeg fant fram alle husets sitteplasser, og det var kun 1 ledig stol. Da dukket Lisen opp, hun hadde vært i konfirmasjon, og kom og fikk treffe gjengen.

Vi har veranda, og der kunne man røyke og fryse videre. Praten gikk livlig og lattermildt,  stemningen steg, medbragte varer inntatt og alt var fryd og gammen. Her er det folk som aldri har truffet hverandre, eller kanskje har sett hverandre på et par bloggtreff før, og det blir en sammensveiset gjeng som finner tonen på et øyeblikk.

De første gikk i halv ett-tiden tror jeg, noen skulle overnatte hos Breiflabben. De fleste ble hos oss til halv to-tiden, noen ruslet til byen, andre tok taxi. Man ville sjekke oljebyens uteliv.

Søndag stålte solen fremdeles, fuglene kvitret og det nærmer seg mai. Vi hadde frokost med Bambi og mannen. Utelivet hadde vært overveldende med horder av fulle ungdommer, opptil flere slåsskamper og hundremeterlang taxi-kø. Vi hadde advart dem… Men byens beste kebab var god. De hadde sovedt godt på gjesterommet.
Best mens vi satt og tygget frikost, kom SJ gående forbi på veien utenfor. Han skulle bort  til badeplassen fra i går for å hente bilen, og dra innom Sjalle før han dro hjem til østlandet. Han kom inn og fikk kaffe sammen med oss, og så var det røyk på verandaen før avreise. 

Noen av de tilreisende er i byen utover dagen søndag også, og i så fint vær får de oppelve buen på sitt fineste. Tamina gifter seg i ettermiddag, Emte skulle dit, og vi får nok en rapport derfra også?

Takk til alle som var her, vi må ses igjen!
***

Morsomt! Dette har jeg ikke prøvd før. Det krever nok øvelse for å bli bra.

Møkkavær hele året her. Høst alltid.

Gammel dame. Strøsand. “Hei, gå forsiktig!”

Månelyst her nå. Guri så gretten.

Glovarmt vaffeljern. Kaloriene steker. Åh, nam!

God mat. Stappmett. Har dere do?

Årets første flått. Kjære, se vårtegnet! 

Så sannelig, et solgløtt. Varer det?

Sjalle hadde funne fram eit antikt dikt her, så då fann eg og fram eit  gamalt, sidan hjernen ikkje er poetisk verksam så seint på kvelden. I motsetnad til han brukte eg ikke tabu-ord, så mitt vart godkjend og trykt i russeavisa til Ås-russ 1980:

Gymnastider.
Lange rider
lesa lekser, hundrad’ sider.
Lesa flust med bøker tjukke.
Lærdom skulle vere livsens lukke,
fint å take med på ferda
Når ein vandrar ut i verda.

Men den unge likar leva.
Gleda seg og finne gaman,
utan sakn og sorg og sut.
Ikkje berre halde seg med bøker saman,
sitja stira i dei dagen ut.

Les og lær, men alt med måte!
Berre bok gjer ingen klok.

På midten av 1980-talet var far min midt i 60-åra. I julebreva fletta han inn hendingar han hadde opplevt.  Fire av sogene vil eg leggja ut her på bloggen. Her kjem den fjerde og siste.

Etter tog-kollisjonen omtalt i forrige innlegg vart alle på toget sendt til ”debriefing” med katastrofe-psykolog. Sidan det ikkje var dødsfall eller store skader, verka det overdrive å bli tvinga til å høyra på psykologen. 

Namna på alle som var om bord i toget vart notert av hjelpemannskapet. No måtte alle gå opp på ein barneskule som låg nokre hundre meter frå dei havarerte toga. På dette tidspunktet hadde alle roa seg, og var glade og takksame over at alt hadde gått så bra som det gjorde. Vi trengde igrunnen ikkje ein ny kalddusj.
Men med stor ihug frå ein kar på talarstolen i gymsalen fekk me vita at me nett hadde vore ute for ei ofseleg hending som ville setje djupe merke i sjela. Ingen kunne vita når mareritt og vonde tankar ville ville slå rot i oss. Om dette ikkje vart bearbeida straks, no her i kveld, ville vi vera merka for mange år frametter! Kanskje for heile livet!

Då var det at ein mann på min alder rette handa i veret. ”Eg tek til å sjå så mange svarte prikkar framfor augo,” klaga han. ”Nettopp, nettopp,” svara karen på talarstolen nøgd. ”Då må du få ein time hos meg no etter samlinga.” Og så heldt han fram med leksa si.

Mannen med prikkane tok til å skjelve og riste over heile kroppen, og ungdommane som sat i nærleiken viste seg å vera meir omtenksame enn det ein elles får sjå. Dei klappa han på kinna og masserte han på ryggen, armane og låra, nett slik læremeisteren instruerte. Dei tok av seg jakkene sine og breidde over han så han såg ut som ein levande fillehaug.   

Talaren marma vidare på sitt. Det varte ikkje lenge før ei fin dame flaug på dør, nåbleik og med ein diger plastpose for munnen, så snøgt at den flotte pelskåpa flagra i lufta bak henne.
Og endå fleire tok til å bleikna og skrapa med føtene før han endeleg var ferdig.

Sjølv visste eg ikkje om eg skulle le eller gråta, harmast eller ta alt han sa for god fisk.

Om no lesarana har gått trøytte av alt dette pratet, er det av di eg har fylgt eitt råd frå katastrofemeisteren: ”Dersom nokon trur dei ikkje treng hjelp med ein gong, så sørg for å få hendinga med tog-kollisjonen ut! Skriv det aller helst ned,” ropa han.
Det har eg hermed gjort.

På midten av 1980-talet var far min midt i 60-åra. I julebreva fletta han inn hendingar han hadde opplevt.  Fire av sogene vil eg leggja ut her på bloggen. Her kjem den tredje.

Det var her ein kveld eg hadde sett meg vel til rette på lokaltoget til Oslo, nest fremste vogn. Fremste vogna var tom og låst. To karar til var i mi vogn. Vogna bak var om lag halvfull av folk.

Det er mest alltid fredeleg på toget, og eg slappa av i den kjende lyden frå hjulgangen. Måtte tenkja på Vinje sine ord i Ferdaminne etter at han hadde køyrt med jarnvegen: ”Der går ei livsens ånd i hjulom…” Eg hadde ikkje før tenkt tanken, før ein ilsken bremselyd skreik, og i det same fekk eg eit ofseleg slag i hovudet. Det var skrotten som fall framover, og eg slo hovudet i stolen framfor meg.

Det dundra og braka som eit veldig torever, og braket berre varte og varte. Toget bremsa i lange rykk, medan overkroppen flaug att og fram mellom stolryggane. Heldigvis var dei nokså mjuke, og kvar gong eg fauk bakover, såg eg korleis blekkskrammel, glas-sprut og stolryggar kom veltande, bylgje på bylgje i rommet framanfor. Vogna vrei seg og vogga frå side til side, så eg venta på stor-velten kvar augneblink. Det skjedde heldigvis ikkje, men i det braket stilna og toget stogga, så slokna lyset.

”No kortsluttar straumen og vogna vil stå i flammar,” tenkte eg og sprang fram i midtgangen, drog i ringen for naud-opninga og skuva på døra. Og alt verka slik det skulle. Brann vart det heller ikkje.

I same stunda – her skjedde mykje på få sekund – kom det kavande ein svær rusk av ein kar som slo seg gjennom siste restane av skrammel og ut i det fri. Han ropa og ba til alle høgare makter med ei ofse som eg aldri før har høyrt, og innimellom slo han om og sverta og steikte så det mest knitra rundt han.

”Jeg dævver nå, er helt sønderknust og blør som en gris! Og jeg som har kjerring og unger og alt!” kauka han.

”Så så, ta det litt med ro,” sa eg, ”Du u kan vita du er korkje daud eller knust som kan gå her og snakka. Legg deg nedpå dette setet ei stund, så skal me sjå om det er fleire bein-heile bak som kan hjelpa med leiting lenger framme. Det kan stå verre til med lok-føraren.”   

”Men det er jo meg som ER lok-fører’n!” ropte han, ”og jeg kjørte på grønnt lys! Grønnt! Garrantert!” Granskinga etterpå viste at han hadde heilt rett, han køyrde på grønt og hadde ikkje gjort noko feil.

”Ja visst, me skynar det var køyrt på grønt her, men det kan likevel liggja att fleire,” sa eg. ”Null komma nix,” proklamerte han og tok til å sjå litt lysare på tilværet. ”Der var bare en kollega på frivakt, og jeg dro’n med meg, jaga’n forran meg. Garrantert! Slo på bremsa og sprang før det smalt.”

Passasjeren som hadde site lenger framme i mi vogn, hadde og kome bra unna, men han laut leggjast til rette på seta med frostrier og vond rygg.

Så gjekk me framover langs tog-lina, og der låg føraren av det møtande lastetoget. Han hadde hivd seg av i siste liten, og låg halvt i uvit nedi grøfta, og var den som var mest skadd. Men konduktøren henta ullteppe og la rundt han til hjelpa kom.

No varte det ikkje lenge før VG, politi, lækjarhjelp og Røde Kors var på plass. Når sant skal seiast verka alt både snøgt og plettfritt, i full ro og orden. Togpersonalet gjorde nett det dei skulle, sprang rundt med lykter og ulltepper og spurde kven som trengte hjelp.

Jau, ein kan sakte røda om dette halvt i skjemt når alt gjekk så vel som det gjorde. Ingen fekk varig mein. Men når eg såg korleis lastetoget hadde trædd seg inn gjennom heile den fyrste og avlåste passasjervogna, og skuva alt inventar framfor seg, så var det særs tydeleg at dette hadde vore ei frykteleg ulukke om det hadde vore folk inni.

For min eigen del har eg fått eit mykje nærare innsyn i kor makteslaus ein er i slike høve, og eg er både undrande og takksam over at eg kom vel ifrå denne hendinga òg.

På midten av 1980-talet var far min midt i 60-åra. I julebreva fletta han inn hendingar han hadde opplevt.  Fire av sogene vil eg leggja ut her på bloggen. Her kjem den andre.

Far hans – altså min farfar – var banksjef der i bygda, og ein sundag i desember inviterte banksjefen nokre andre av bygdas menn til førjulsmiddag. Det som far min skriv om her, hende då han var ein liten gut på åtte år.
 
Det var slikt eit fint ver om morgonen. Litt regn hadde det vore, men så slo det om til frost, slik at ishinna la seg speglande klår og glatt over tunet. Då kom bestemor inn, og sa til dei to brørne mine som var mykje større og sterkare enn meg: ”Eg meiner de lyt sala merra, gutar,  og finna noko sand i elva og strø tunet. Elles kan det enda med presten i staden for festen,”  sa ho.

Men gamlemor sitt kloke råd vart ikkje fylgt opp av korkje den eine eller andre, så strødd vart det ikkje – av menneskehand. Men Storemannen strøydde sjølv, han. Best det var drog det seg til med eit tynt sky-slør over himmelen, og ned smuldra den finaste snøen ein kan tenkja seg. Ånei, så fint og tynt det la seg over veg og voll. Kven skulle vel tru at det kunne løyna seg noko ilt under det vene teppet?

I to-tida stilte eg meg opp ved kjøkenglaset for å speida etter gjestene. Der kom bilen! Ein skinande ny, svart sju-setar som det alt hadde gått gjetord om i nokre veker. Han var fælande flott å sjå til. Han svinga seg meistarleg inn på tunet, og ut skreid fem velvaksne menn.

Det var lensmannen, kolonialhandlaren, distriktslækjaren, postmeisteren og dyrlækjaren. Det skulle snart vise seg at dei blankpussa skorne som skein svart i den kvite snøen, nok var av den glattare sorten. Dette var på den tida Fred Astaire var på kjendistoppen, så eg hadde lese om stepp-dans og slikt i bladet, men eg hadde aldri fått sett det med eigne augo – før no!
Hælar og sålar klapsa skiftesvis snøggare og snøggare mot den glatte undergrunnen, medan armar og bein fekta vilt i lufta, utan mål og meining. Den eine mannen greip fatt i den andre, og best det var velta heile mølja bakken! Dei vart sitjande anføttes, med skorne inn og enden ut. Han som bar julegåva til vertskapet sat med armen i veret, med pakken velberga dinglande på tommelen.

Berre den staute lensmannen heldt seg oppreist litt lenger enn dei hine, for beina hadde skilt lag soleis at den digre skrotten braut han seint og brutalt ned i ein fullkomen spagat. Nett slik eg hadde sett på bilete i Oslo Illustrerte av ei dansarinne eg trudde heitte Prima Ballerina.

Vel, med dyrlækjaren si hjelp kom karane seg på beina att, ein og ein, som vèl var utan nemnande skade. No gjekk dei i varsam gåsegang i rekkje inn mot troppa og kom seg i hus.

Når vinteren no set inn med snø, hålke og anna vèrlag som tærar på humøret, sviv denne hendinga meg i minnet, og eg må smila kvar gong eg ser dette for meg.

Stanangers omegn er velsignet med laaaange strekninger med kyst. Har man bil og kjøreferdigheter, er det bare å kjøre til man finner sjøen, og sette i gang og gå.

I dag gikk turen til Viste Strandhotell, der man kan velge sti til høyre eller venstre. Jeg testet kameraet på min nye Samsung Android. Bildene er bedre her enn på oldsmobilen min.
Den kritiske leser vil sikkert ile til med å påpeke at jeg kunne ha beskåret litt mer, sånn at det ikke blir så mye unyttig vei etc. nederst i bildet. Det er helt korrekt. Men jeg har ikke funnet zoom-funksjonen ennå.

Vi valgte venstre led i dag, og fikk motsol. Havet glitret og skinte.

Stein, sjø og stillhet. Oysann, har visst bikket kamaraet litt i iveren. Jaja.

Her på odden er det reist et minnesmerke – formet som en kjetting – etter Alexander Kielland-ulykken, oljeriggen som sank 27. mars i 1980, for nøyaktig 32 år siden. 123 omkom. En svart dag i Stavangers historie. Den gangen bodde jeg ikke her i byen, men på Ås, det var siste året på videregående, og den triste hendelsen preget skoledagen.  Les mer

Turveien går langt og lenger enn langt, vi gikk en time før vi snudde i dag. Her er vi utenfor Kvernavigå, her er det vel fint? Så etterhestehov, men det er for tidlig. Det var nattefrost i natt, men 6 plussgrader nå.

Tok en svipptur til Mekjarvik fergekai etterpå, her er det en campingplass med godt besøk om sommeren. Ikke rart at folk trekker til sjøen heromkring. Det er absolutt finest på solskinnsdager, som de fleste andre steder.