Med hunden hos frisøren

Vannhunden Balder sin pels vokste veldig, og han protesterte vilt når jeg prøvde å klippe. Hundefrisørtime ble bestilt. (Tidligere publisert på Facebook-kontoen min.)

FØR KLIPP:
– Du Balder, du er nå håpløs hver gang jeg nærmer meg med saksa. Jeg har ikke fått klippet deg verken rundt øynene eller på kroppen på flere måneder, du bare jafser etter saksa!
– Klart, du trenger ikke prøve på det der mer. Du får det ikke til likevel. Det er min pels, dessuten klønet du det til da jeg var liten. Du ga meg en rift med saksa på magen, og det glemmer jeg aldri. Så du kan bare glemme det.
– Nettopp, så derfor har jeg bestilt frisørtime til deg. Hos en proff hundeklipper.
– Hæ? Bruker hun saks?
– Jepp. Og hva verre er, hun har en elektrisk høvel, for å få vekk dotter og sånt.
– Må jeg?
– Definitivt. Du ser ut som en bustete uteligger, og det tar timevis å tørke når du har plasket i sjøen. Husker du Mozart, den andre vannhunden som gikk forbi her i sted?
– Ja huff, han var blitt tynn og skranglete, og han bjeffet at det var kaldt, for de hadde skrellet ham som en appelsin!
– Ja, kanskje hun frisøren din ikke skal ta fullt så mye, men noe må hun ta. Og det nytter ikke å protestere, hun kan håndtere hunder som er mye mer rebelske enn deg.
– Sukk. Jeg vil ha en hel pakke med skinke etterpå!
– Du skal få et griseøre. Men bare hvis du lar henne klippe hele deg, og klørne med.
– Uffamei. Men du får ikke ta bilde og legge på Facebook i helgen! Noe så flaut!
– Vel, vi får nå se på det.

ETTER KLIPP:
– Du Balder, var det ikke herlig å få av seg all den lange ulla? Du er jo så kjempefin fin etter klippingen!
– Joa, jeg er mye lettere i hamsen når jeg løper etter tennisballen nå. Hun klippet klørne mine også.
– Hun sa du satt helt rolig når du hadde skjønt du måtte bli værende oppe på bordet, hun hadde bare et enkelt halsbånd, trengte ikke munnkurv en gang. Hvordan klarte hun det? Du glefser og spreller jo som en tullebukk når jeg vil børste eller klippe deg?
– Hun her var proff, og visste hvordan jeg skal håndteres. Du sitter jo bare og fomler med saksa i sofaen, eller på gulvet, da kan jeg jo bare gå min vei. Helt talentløs du i forhold til henne, det må jeg si altså. Jeg satt pent og fredelig og lot meg frisere i to timer!
– Ja det er helt utrolig, så nervøs som du var før vi dro.
– Jeg nei? Du projiserer. Det var DU som var nervøs. Jeg visste ikke hva som skulle skje engang. Jeg skalv littegrann bare, sånn helt i begynnelsen da vi kom dit, for jeg visste ikke hva vi skulle. Du er dårlig på å forklare ting syns jeg. Og så bare gikk du din vei så jeg ble alene! Dårlig gjort.
– Damen sa jeg måtte gå ut imens så du ikke ble distrahert. Så jeg gikk en tur langs sjøen, uten deg, det er lenge siden gitt! Telefonen hennes ringte til meg da jeg var ute, hun kom vel borti knappen, men da jeg sa hallo hørte jeg bare rytmiske sakseklipp og lyden av hårbørste, og ikke et eneste bjeff fra deg. Ble litt lettet da.
– Hun brukte mest saks og børste, sånn at jeg ikke fikk helt piggsveis, det var bra. Høvelen brukte hun bare rundt mine edlere deler.
– Javisst, det er blitt så rent og fint at. Han store hunden med homse-tendenser borti gata her kommer til å kaste seg over deg nå!
– Uffamei, vi må gå i en svær bue utenom når vi møter ham, sant?
– Får vel det. Dag synes også du er mye finere nå enn før.
– Ja tenk, han sa jeg er nydelig, ser ut som en valp og har like myk pels som en kattepus!? Skal det liksom være en kompliment?
– Absolutt! Og tørker du fortere når du bader nede på stranda.
– Jaha. Men nå vil jeg ha det griseøret du lovet meg! Siden jeg var så snill.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Uten is magen skinner ikke dagen

Jeg la denne på facebook i dag, men den er  så lang at den passer bedre som blogg.

Dystre nyheter i radioen for tiden. Grå skyer ute. Men det er lørdag og fri, og en handlerunde er påkrevd. Hundebein, folkemat, ymse ærend i diverse butikker mens tiden flyr. Blir plutselig voldsomt sugen på en softis. Jeg har en boks krokan hjemme, og det er innpakkede iser i alle butikkers frysedisker, og noen har kuleis-beholdere. Bare å forsyne seg. Men nei, i dag er det ordentlig softis som teller! Den myke sorten, med fargerikt strø. Jeg kan ta den med ut på en benk, og spise den som lunsj før drar hjem og går tur med hunden.

Jeg stimer til konditoriet på Kjøpesenteret. – Har dere softis? – Nei. Bare kuleis.
Narvesen da. – Softis? – Nei dessverre.

Bensinstasjonen pleier å ha. Et stykke å gå, men hva gjør man vel ikke for en godbit.
– Jeg håper dere har softis? – Nei, vi har ikke, men prøv på bensinstasjonen på bydelssenteret, de har mye større og finere utvalg enn vi.

Jeg føler meg som den mellomste Bukken Bruse. Jeg må jo kjøre til konkurrenten og bruke mer bensin og tid. Jaja. De har en fin benk og gress der, det kan være verdt turen. Hurra, ved innkjørselen er en stor vimpel med bilde av en nydelig softis, og en plast-figur av en kjempe-variant. Dertil blafrende softis-vimpler på begge sider av døren.  Jeg føler meg som en siklende Pavlovs hund der jeg parkerer på taxiplassen og går målbevisst inn til disken med en vennlig ung mann.
– En softis i beger med strø på takk! – Ja, det blir 34 kroner.
Jeg betaler, og han går til tappemaskinen, Så forsvinner han ut på bakrommet. Han tapper igjen, og går på bakrommet en gang til. Det viser seg at han tømmer ut det som kommer ut av maskinen. Det hvite er rennende, og er ikke soft i det hele tatt. Tredje gang hjelper det ikke, og da er posen i maskinen nesten tom.
– Hvis du har tid å venta i fem minutt kan eg setta ein ny boks inn i maskinen.
– Ja takk, sier jeg. Lurer på om det ikke er meningen jeg skal ha softis i dag.

Jeg flytter bilen og hører på en stygg sang på P3 inntil det har gått fem minutter.
Når jeg kommer inn igjen står en halv, slapp is med rødt strø på, på kanten av vasken. – Eg beklage, men me hadd’ikkje flerne boksar igjen!
– Den som står der da, sier jeg og peker på den slappe isen ved vasken. – Nei, det var bånn av den gamla, ‘an e’kje sjikkelige, me kan’kje sella’n. Men du ska få igjen pengane.

Guri. Hvorfor hadde han kastet bort strø på den da? Han taster og diller før kassen åpner seg så jeg får de 34 kronene. – Åsså må du signera her. Herre… Jeg sier ampert og med lavt blodsukker: – Dere får ta vekk alle de flaggene med softis-reklame utenfor, de er villedende! Jeg merker selv at jeg høres ut som en forurettet kjerring. – Ja me ska det, beklage allså.

Det er jo ikke synd på meg. Jeg har bagasjerommet fullt av mat, jeg kan ete når som helst. Balder møter meg med glade hopp, og blir vill av begeistring når jeg rekker ham et stykke tørket svihehud å tygge på. Han er ikke så kravstor akkurat. Jeg skjems litt.
– Du har bare et i-lands-luksusproblem, sier jeg til meg selv og finner et knekkebrød for å stagge sulten.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Kjerringer bak rattet

Jeg hadde god tid til dyrlegen der Balder skulle klippe klør. Jeg kom kjørende fra en sidevei inn på en forkjørsvei. Som den defensive sjåfør jeg er sjekket jeg grundig trafikken i gaten jeg skulle inn på. I det fjerne kom en svart SUV, men den var så langt unna at det var ingen grunn til å vente. Så jeg svingte elegant inn på veien, akselererte en smule, og … Hva i hekkan? Den digre bilen rett i hekken på meg, og blinket med lysa? En godt voksen dame bak rattet så jeg. Hun måtte virkelig ha kjørt faderlig fort.

Sannelig, hun la seg bak meg da jeg svingte til venstre og høyre inn til veterinæren, men tok av til Kampsportinstituttet. Skulle hun ha slåss-time? Stor u-sving. Fnis, hun hadde kjørt til feil inngang. Kløne. Nå kom hun også og parkerte ved veterinæren gitt. Jeg betraktet henne i speilet, lot henne gå inn først. Bustete hår, surt fjes, pent antrekk.

Balder strittet i mot da jeg gikk inn døren til veterinøren, han hater lukta og stedet, og begynte umiddelbart å skjelve. Damen fra SUVen stod klar til hogg: “Du må være mer forsiktig når du skal svinge! Jeg kom på den store forkjørsveien, jeg måtte bråååååbremse for deg!! Så du meg ikke?”
To kunder satt med henholdsvis en katt og en hund på fanget, og lyttet forventningsfullt. Jeg unnet dem ikke gleden av å overhøre et tåpelig munnhuggeri, så jeg sa bare avvæpnende “Uff ja, jeg så du blunket med lysene, beklager altså. Men jeg syns du kom litt brått på?”
“Joda, jada, jeg vet det var femti der, jeg kjørte kanskje øøøørlite grann fortere, men ikke mye altså.” Vel, jeg visste at hun hadde hatt kjempetempo, derom var det ingen tvil. Det kvalifiserte til en saftig bot. Hadde vi bulket ville vi hatt vondt noen steder begge to,  men jeg ignorerte henne og beroliget hunden min i stedet. Jeg har lært meg å velge mine kamper, og denne damen var ikke verdt noen kamp.

Hun kjøpte en uhorvelig stor sekk med hundemat. Sekken var minst halvparten så stor som henne, og hun bakset voldsomt for å få den med seg. I vanlige tilfeller ville jeg sprettet?…spruttet…? opp og åpnet døren for henne med den største selvfølge, men nå satt jeg helt rolig gitt, og antydet ingen vilje til å hjelpe. Det gjorde ikke de andre på venterommet heller.

Jeg fulgte med gjennom vinduet. Hun kom seg helt greit bort til bilen sin og dumpet fangsten i bagasjerommet. Snakk om skjevparkering.  Hjulene på hver sin side av en stripe, så bilen breiet seg over to av de få parkeringsplassene på stedet. Så hun det ikke? Usolidarisk parkering er ikke bra altså.  Hun burde hatt tilsnakk og refs i plenum! Jeg kunne jo ha sagt det høyt, og peeeekt på den feilparkerte bilen gjennom vinduet mens hun var inne sammen med meg og de andre kundene. Det kunne blitt action.

Jeg gadd ikke det heller. Jeg visste det jo fra før:  Lastenes sum er konstant.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Søskentreff med frislipp

I går kjørte Balder og jeg tur. Husbonden er vekkreist, så han kunne ikke være med denne gangen, men Balder og jeg traff oppdretter, mammahund, og hele 4 av Balders søsken. Vi møttes på et nydelig sted ved Tjelta utenfor Sola, Hellestø heter det. Der kan hunder  slippes løs og tumle omkring. Det var superstas å møte mor og søsken! Min Balder er han med flekk på ryggen.

sniff2

Her har de løpt av seg den første hilsingen og snuser rundt etter dufter fra tidligere løshunder. Mammahunden er den lysebrune øverst til høyre. Den er nå ca 1/3 større enn valpene, så de blir ikke så voldsomt mye større.

gjengen6

De to andre brune valpene var mørkere enn Balder. De var nemlig blitt klippet, og var fjonge og fine. Min så stor og bustete ut i sammenligning med den tykke lyse valpepelsen sin! Men da var det litt lettere å se forskjell på dem…

twins

Rasen heter altså Lagotto Romagnolo, italiensk vannhund. Vi gikk ikke ned til stranden der det var store bølger i går, men holdt oss på stier innenfor. Etter heftig regn i det siste var det masse deilige vanndammer å utforske. Man heter ikke vannhund uten grunn. Balder står her med vann til magen. Litt kaldt å dukke seg og svømme ennå.

Vannhund1

Etter en times stormløping, hilsing og snusing og omkringtumling var det nok. Solen kikket frem underveis, og alle var enige om at det var en flott tur.

Vel hjemme fant jeg fram et tannrensegnagebein, plasserte Balder på bordet, og klippet i vei. Man må være rask med saksa, for dyret ligger i ro bare så lenge beinet varer. Voila, hunden er fornyet! Den er blitt slank og mørk, slik som de andre. Ble ikke helt ferdig med beina, men får ta dem litt pø om pø. Kjennemerke-flekkene vises nesten ikke lenger…
nyklipt_mars14

 

Posted in Uncategorized | 6 Comments

Vovven på kennel

Forrige helg hadde Balder det kjempegøy, for da fikk den være hos broren og moren sin i fire dager! Husbonden og jeg var på opera og moder- og søsterbesøk på Østlandet, og oppdretteren sa seg villig til å passe vovven imens. Det var jo kjempefint, Balder storkoste seg hos familien sin, ungdommene lekte viltert hele helgen. Da han kom hjem var han så fornøyd at han sovnet med tyggebenet i munnen en time etter hjemkomst.

Denne helgen skulle vi også vekk, og da var det tid for å teste ut kennel. Jeg var en smule  skeptisk som vanlig, for hvordan ville Balder, 3,5 måneder, like seg der blant masse fremmede? Det er lurt å venne seg til kennel mens man er ung, har vi forstått, og hundehotellfolkene sa den var gammel nok, så da var det jo bare å prøve. Tre dager måtte den vel klare? Det gjorde den jo. Husbonden lurte på om Balder var langsint og anklagende etter kenneloppholdet. Hunden virket ikke sint i det hele tatt, men var hoppende glad da vi møttes igjen.

“Kommer du for å hente Balder, kosebamsen vår? Han har vært så grei!” utbrøt resepsjonisten da hentingens time var kommet. Hun husket at Balder var min hund enda hun hadde sett meg bare en gang, ved levering, jeg ble faktisk litt imponert. Balder hadde spist opp maten sin og gått ivrig på tur, og lekte glad med andre små hunder.
Dog var den litt vel forsiktig i møte med nye større hunder og nye hotellverter. Bare litt tilbakeholden, den tødde opp etter hvert. Men valper på hans alder pleier å buse rett på, og være klar for lek med alle og enhver, både folk og svære hunder, og det burde Balder også gjøre, lot det til. Et øyeblikk følte jeg meg en smule uegnet som hundeeier, men så tenkte jeg at kanskje Balder bare er litt introvert, akkurat som meg selv? Greit nok det vel, så lenge han samhandler bra når han blir mer varm i trøya. Ehhh,  ulla.

Damen poengterte, helt korrekt, at man ikke skal oppmuntre til tilbakeholdenhet når vi møter andre hunder på tur, men vise begeistring og hilseglede, for da ville Balder fort forstå at det var lurt å være interessert og sosial.  Hun demonstrerte hvordan jeg skulle klaske meg på lårene og si “å, så kjekt” og bøye meg ned og vofseprate blidt og imøtekommende når vi møtte noen. Det er ikke heeeelt meg å være sånn superhjertelig hver gang jeg treffer noen, men jeg skjønner jo jeg må sette meg på hundens nivå og få ham til å forstå takt og tone i hundeverdenen. Skal se jeg trenger like mye dressur som hunden.

Det er sjelden noen klasker seg på lårene når jeg går forbi, men jeg har jo ikke hatt hund så lenge. Tror nok Balder får meg til å tø opp litt. Nå skal jeg øve meg på å logre og være overstrømmende når jeg møter noen. Men klaske meg på lårene og snakke til fremmede,  det gjør jeg bare hvis de har hund med seg, altså.

Balder_hjemme                                 Hjemmemadrassen er nå best, da…

Posted in Uncategorized | 10 Comments

Husvarm vovve

Denne uken han jeg hatt hjemmekontor om formiddagen, og gått på jobb i 11-tiden, sånn at det ble litt færre timer hjemme alene for valpen Balder. Han er blid som en lerke når Dag kommer hjem fra jobb utpå ettermiddagen. Han er rolig og sover mye om formiddagen, og om kvelden har den en heftig leke-raptus. Men vi får sove alle sammen om natten, heldigvis.

I går var det lørdag, og da fikk Balder sin første test-kjøretur etter hentingen den 9.januar. Han satt i baksetet i et lite bur mens jeg satt ved siden av. Den ynket seg i tre minutter, så la den seg ned, deretter sovnet han de 40 minuttene turen pågikk.

Istedenfor å bare gå do- og snusetur rundt i hagen og verandaen fikk vi tips om å ta Balder ut i gaten, slik at den får ferten av forbipasserende hunder som har skvettet litt her og der. Det vil valpen kjenne og vil ønske å markere for å overdøve, selv om den er liten. Hanner sparer vann og slipper bare en liten dam om gangen sånn i tilfelle det skulle dukke opp noe å markere på snart.  Siden det til daglig ikke går andre hanner verken på terrassen eller i hagen, har den ikke noen grunn til å spare seg til den kommer ut, og så fortsetter inneskvettingen. Dere som har erfaring – stemmer det at det går en smule raskere å få hanner husrene når man tar dem utenfor reviret så de får lyst å markere med skvetting?

Vi prøvde også å klippe klørne, det gikk bedre enn ventet, Dag støttet og distraherte med tauknuteleken mens jeg brukte klosaksen på en og en klo. Det gikk bra uten nerver eller blod. Tann”børsting” er nå mest tygging og lek, så vi prøver litt med kosten innimellom.

Pelsbørsting = kosestund. Og så ville vi prøve å bade, så vannhunden skulle bli vant til det fra den er liten, selv om den bare skal bades en gang i måneden sånn generelt. Lunka vann, blittelitt sjampo klar, opp i sinkvasken, håndklær bretta ut. Piiiiv! Protest! Dusjesprut, uffamei! Skylling med lunka vann fra kopp, offa voffa! Skjelve! Lempe opp på håndklærne, frottere, tørke, riste riste, åja det var visst greit, vi var fort tilgitt.

Pelsen er ikke blitt klippemoden ennå. Men de lange ørene skal nappes inni for ikke å få øreverk og skittansamling. Hvordan i alle dager gjør man det? Prøver jeg å ta tak i pelsdusk inni øret løsner ikke et hårstrå, det siter kjempefast og lugger skrekkelig! Er det meningen man skal dra av hårdotter?? Eller løsner hår etter en stund slik at man bare skal sørge for å ta vekk de som er løse, før de baller på seg? Noen som kan avklare litt for oss om ørehårnapping?

Posted in Uncategorized | 7 Comments

Balder har vært her i tre dager nå…

… og vi liker hverandres selskap! :-) Det er heftige turer ut i øvelse med å få den husren. Det tar nok en stund før det blir full suksess, men det går langsomt framover. Nå har jeg f.eks. skjønt at jeg må ta på meg klær og sko før jeg åpner hundeburdøren om morgenen, og så gå rett ut uten sommel når hundeburdøren er åpnet. Så ja, vi mennesker må oppdras også. Det er gøy å tygge på tau, og oksesene. Tennene klør visst. Når den gnager på bordben så er det å avlede med en lovlig tyggeting.

I går begynte den å skjønne vitsen med ‘sitt’. Når den satte seg sa vi ordet sitt, og så fikk den godbit, og sannelig, etter tre forsøk så skjønte den poenget. Vi går tur fram og tilbake i hagen: Kom Balder, sitt, og så godbit når den gjør det, og ikke godbit hvis den hopper. Han sitter stadig oftere. Kult! :-)

Går ned hagen, ut på fortauet, øver på sitt, tilbake igjen, ikke mange meter. Store frø, pinner, visne blader ligger strødd overalt enda slik som vi raket i høst. Alt skal smakes på, har plukket ut noen rusk fra munnen i det siste. Fikk forhindret at den glefste i seg en sigarettstump. Snuspakker ligger det også overalt. Hva er det folk tenker med?? Prøvde meg på ‘få’ i dag, dvs at den skulle g meg ballen den hentet fra kjøkkengulvet, slik at jeg kan si ‘få’ med effekt når den har plukket opp noe den ikke skal. Det er kanskje litt vel kjapt med et nytt ord i dag alt?

Den har en vilter periode om kvelden, men sover i et par timer i strekk utover dagen, og så er det verandalufting og gåtur i hagen innimellom. I dag var den hjemme alene et par timer, på kjøkkenet med hundebur med åpen dør. Bortsett fra en dam hadde det gått greit, den virket ikke lei seg, bare logret glad da vi kom.
Hadde forventet gråt og savn av mor og søsken om natten, men den sover rolig 7 timer, har ennå ikke gjort noe i buret. Den virker trygg og glad, spiser mat og fyller opp tanken.

I helgen har vi stått opp klokken 7 både lørdag og søndag, så dagene får mange timer, men de går sannelig fort allikevel. Krabaten holder oss i ånde ja.
Om vi smelter? Heh, ja det er ikke fritt! :-)

 

Posted in Uncategorized | 21 Comments

Snart kommer hunden!

Tidlig i oktober gikk Pus ut av tiden. En sørgelig uke, den ble stadig sykere, og i en alder av 15 år så hadde den hatt et veldig godt katteliv hos oss.
Et pelsdyr må vi ha i hus.  Både husbonden og jeg liker katter godt og er oppvokst med det. Vi har hatt tre katter mens vi har vært gift, det har liksom blitt katt hver gang. Men så er det denne drømmen om å ha en hund en gang da… Det blir faktisk nå eller aldri, vi kan jo ikke vente til vi blir gamle og avfeldige. Så nå er det Endelig Tid For Hund! :-)

Har sett litt etter en voksen omplasseringshund de siste par månedene, men har ikke funnet noen i mellomstørrelsen som treffer, av type vannhund, storpuddel eller mellomschnauser – de voksne og veloppdragne to-tre-åringene er det ikke flust av i geografisk nærhet.

Dermed må man tenkte nytt. Gikk på Finn.no, Torget, Dyr/Hunder. Aha! Lagotto Romagnolo, Italiensk vannhund, leveringsklare i uke 2! Nyyyydelig bilde, leste på Wikipedia til øyet ble stort og vått. For en fristende rase!  :-)
Dette leste vi på en hellig juledag, man kan jo ikke forstyrre folk da. Noterte navn og nummer, eieren bor på Hundvåg, bare er kvarters kjøretur unna.
Slo opp igjen annonsen straks det ble hverdag, klar til å ringe og be om å få komme på visitt. Hekkan! “Annonsen er slettet”! Bare annonser om knøtteraser og svære beist!

Oppgitt og skuffet sendte jeg melding til husbonden fra jobb: “Annonsen er slettet! De er sikkert solgt alt! Kan du finne nummeret vi noterte i går?”
“Ja, ring likevel,” sa han og sendte nummeret.
Jeg sendte en sms. Dette var kl halv ni på torsdag.
Klokken tre kom det svar: De hadde 1 hann igjen som ikke hadde fått familie ennå!
Begeistret ringte vi tilbake om kvelden, og avtalte å få komme på visitt lørdag formiddag.

Vi var der i går. Der var to valper som snart skal hentes,  en som eieren skal beholde selv, og så den “usolgte”. Man smelter jo av sånne skjønnaser som kommer tillitsfullt bort og hilser, tumler rundt på gulvet og sovner midt i leken. Moren var rolig og vennlig selv om hun aldri hadde sett oss før, og det var helt greit at vi håndterte valpene hennes. Rasen er kjent for sitt gode lynne. Vi spurte og grov og lærte mye både om rasen og om valper.

Leseren har nok gjettet at den som var “ledig”, nå skal bli vår! Vi skal hente den torsdag. Det er fire lange dager til! Jeg har tenkt hund morgen, middag og kveld siden. Husbonden spør hvorfor jeg er så munter om dagen, enda han vet jo årsaken. :-) Han synes det er spennende selv. I går kjøpte vi hundebur og bånd og andre start-ting. Det blir jo en bratt læringskurve her, men dette blir gøy! OG travelt, jada, det mangler ikke på advarsler fra mødre og andre som ikke har hatt hund selv.
Hundeeiere, derimot, er genuint begeistret på våre vegne.

Dette blir definitivt en endring og oppkvikking i tilværelsen. I starten blir det bare korte tissepauser ute, men etter hvert som den vokser kan den gå turer, som bidrar til å få oss opp av sofaen og flytte på flesket.

Om vi gleder oss? Ja! :-) Og navnet, det blir nok Balder.

Fortsettelse følger neste helg.

 

 

Posted in Uncategorized | 24 Comments

Om å se lyset

Jeg har aldri funnet opp den dype tallerken når det gjelder elektronikk.
I dag kjøpte jeg et batteridrevet pyntelys på Clas Ohlson som kan stå ute og skinne vakkert  uten å bli blåst ut av et vindblaff.
Åpnet batteriluken, stappet inn batterier, satte knappen på “On”.
Lett, trengte ikke lese bruksanvisning på sånt.

Søren, virket ikke jo? Ikke antydning til flamme.
“Kolla noggrant batteriernas polaritet” stod det på vedlegget.
Hadde kollat, de stod rett vei, men dette lyset var made in China så… det kunne jo hende de skulle stå motsatt vei?
Snudde batteriene. Funka inte. Fortærende.

Gikk tur til naboen og spionerte på hennes lys. Det var en litt annen sort, med glasslokk over veken, det så ut som en stilig flamme! Mitt lys hadde ikke glasslokk, bare en svart kvist opp i luften! Var det feilvare?

De batteriene som lå og trillet i vinduskarmen var kanskje utgått? Fant fram noen nye. Samme prosedyre. Null effekt. Fortærende.

Brettet ut bruksanvisningen igjen. Leste alt.
Siste setning: “Sensorerna i ljuset fungerar först när mörkret faller på.”
!!!
Joda. De gjorde det.

Posted in Uncategorized | 22 Comments

En deilig dag i Danmark

Årets sommerferie for husbonden og meg gikk til Helsinki i Finland, Gøteborg i Sverige og Skagen i Danmark. I Skagen er jo tallrike malere blitt inspirert til å lage de flotteste kunstverk opp gjennom historien, begeistret av da lange strendene og det spesielle lyset man oppfatter når strandlinjen er uendelig. Jeg er fremdeles ikke i stand til å lage malerier, men ble inspirert til å forsøke meg på å skrive dansk den siste kvelden vi var der.
***************************************

Skagen var fuld af indtryk, med talrige museer, høje tårne og lave heder. Gennem vort ugelange ophold oplevde vi en masse. Sidste dag tænkte vi at opsøge Gamle Skagen, men valgte ad lade det hvile denne gang, formedelst den lange promenade derhen og mine slemme gnavsår. I vor Skagen-brochure stod der næmligt at læse at i forjettede Ålbæk er strænderne dejlige og hvide, og at den gamle fiskerby er værdt et besøg i sig selv.

Siden solen strålende og temperaturen var stigende, entrede vi toget og kørte de 15 minutter derhen. Hvilken fredelig idyl! Kun nogle få mennesker i gaderne, smukke haver med koselige huse. Hele stemningen var endnu fredeligere end det vi hidtil havde set i Skagen med de myldrende turister. Vi spadserede til bådhavnen og fant den uendelige strand, næsten uden solbadere.
Vi blottede vort flæsk, lod vinden blæse og solen spege vort kjød. Det var en liflig stund.

Vandet var os for koldt for svømning, thi egnens hunde badede ivrigt, og kom henrykte op fra søen og rystede en rigelig dusch af Kattegat ut af sin pæls mens de snusede på os.

Det minimale centrum indeholdt to butikker, to kroer, en bank og et museum. Museet husede en salig blandning af gamle genstande brugt i forne husholdninger. De virket noget sammenraskede og sammenstuede i det strådækkede hus fra 1700-tallet, og var tidvis ledsaget af interessant beskrivende text. Museumsstyreren var en mærkelig knægt, en pensioneret mand hvis dialekt var godt forståelig. Han snakkede så meget og intenst, at det var med nød og næppe vi klarte at rive os løs og afslutte museumsbesøget.

Kirken lå nær togstationen og var laget af sten. Den var enkel og rummelig, og hvert gravsted omkransedes af en velstelt hæk. Hvilket arbejde at vedligeholde!  Altertavlen viste Jesus som stillede stormen. Det kan sagtens trænges på dette sted hvor vinterstormerne er strænge.

Den hele atmosphære i Ålbæk fik mig en stakket sund til at bilde mig ind at på dette sted findes ingen stræssede mennesker, intet som haster, og ingen der skændes. Det var en dejlig dag i den landlige ro.

Vel tilbage på hotellet satte Dag sig til sin PC, medens jeg slappede af i hotellets svømmebasin-have for at fordøje den fine dag og læse det dyre hotel-Dagblad. Der var det prompte slut med freden. Svømmebasinet vrimlede av legende børn, der råbte, hoiede og skreg kontinuerligt, alt mens de hoppede og legede i basinet. De hadde det rigtig sjov. Jeg kan imidlertid slet ikke erindre, at jeg opførte mig som en brøleabe når jeg badede i min børndom, thi mit minde måske haver en brist. Mødrene applauderte sit afkom, medens de stolt filmede de støjende børn med sine iPads. Det var svært at koncentrere sig om dagens agurk-nyheder i avisen, men til sidst havde jeg stavet mig igennem de største overskrifterne.

Vi bevilgede os en lækker middagsbuffet siden det nu var vores sidste aften før hjemrejse. To familier satte sig ved nabobordet, og til min skræk var tre av de råbende bade-børn blandt dem. Thi de var roligere nu da der var mad at tygge på.

Næste dag lod vi os bringe hjæm med bus til Hirtshals, færge til Norge og endda en bus fra Kristiansand og hjem.  Kæmpehøjt græs og overgrodde hække vinkede os i møde, og råbede efter at klippes. Med et brag var vi tilbage i den hverdagslige virkelighed. Og om nogle timer venter arbejdspladsen på ny indsats. Det behøves vidst, thi pængerne løb afsted i de dyre nordiske lande. Nu må vi lige suge på labberne en tid, indtil balancen er genoprettet.

Posted in Uncategorized | 4 Comments